Bloggcorner

En strabasiøs dag for Andemor – en sann historie fra virkeligheten

Fri, 11 May 2007 21:34:02 +0000

Her om dagen hadde vi andebesøk ute i gata vår. Det var Andemor og en haug av små, nydelige ”ducklings”. Stine Marie fant ut at hun måtte ta noen bilder av familien, som spankulerte frem og tilbake foran husene, muligens i håp om å få litt brød.

Flere forbipasserende måtte ta bilder, det er ikke hverdagskost med slike gjester. Andemor og barna vagget etterhvert avgårde mot parken. Kanalen ligger omtrent 100 meter bakenfor parken, og Stine Marie regnet med at det var dit gjengen hadde tenkt seg. Hun fulgte etter på avstand, for hun tenkte det kunne være morsomt å ta noen bilder av ferden underveis.

På samme tid, i parken, luftet mrs. og mr. Smith de to små hundene sine. Hundene gikk ikke i bånd, for de var særdeles veloppdragne, spesielt Fido, han hadde aldri tidligere gjort noe galt. Men da Fido fikk øye på andefamilien, våknet urinstinktene i ham, og han satte på sprang etter endene, selvom mr. Smith ropte strengt på ham. Fido prøvde å sette tennene i Andemor, men mr. Smith klarte endelig å få tak i den snille hunden sin før den fikk gjordt noen skade. (Stine Marie hadde lyst til å si til Smith’ene at det er en grunn til at hunder skal holdes i bånd, men regnet med å få en ”Kom deg tilbake til Polen” hvis hun brydde seg, så hun holdt munn, men stirret sint på dem).

I kaoset som oppstod, med Andemor og unger som løp til alle kanter, var det en kråke som så sitt snitt til å stikke av med en av ungene, nemlig lille Pete. Trist, men kråka skal ha mat den også (Fido får mat hjemme i skåla si og trenger ikke gå på andejakt).

Neste hinder var en trapp i parken, alle ungene kom seg opp etter en del forsøk, men Cedric sleit lenge, stakkar.

Deretter skulle endene over en vei. Å krysse veier (og å gå langs landeveier) føles noen ganger som vi gjør med livet som innsats. Vårt inntrykk er at engelske bilister har liten respekt for fotgjengere, men forventer at du skal løpe over fotgjengerfeltet, eller hoppe i grøfta, slik at de skal slippe å bremse opp for deg. Hva da når en puslete andefamilie skal krysse veien? Stine Marie stod med hjertet i halsen mens hun fulgte med, klar til å veive og fekte med armene hvis en ulykke skulle være i ferd med å inntreffe. At det gikk bra for Andemor og barna over veien, kan mer tilskrives flaks enn oppmerksomme bilister!

Etter at andefamilien hadde krysset veien, gikk de inn i en hage, og da mistet Stine Marie sporet av dem. Hun gikk langs med veien for å se om hun fikk øye på dem igjen inne i hagene, men de var borte vekk.

Tilbake i sin egen gate så hun at en av nabodamene hadde fjernet rista som ligger over gatesluket, og lå nå på magen og kikket nedi. Det viste seg at to av andungene hadde falt i kummen, mellom stengene på slukrista. Da Stine Marie senere på dagen så på bildene hun hadde tatt, fikk hun litt dårlig samvittighet da hun skjønte at hun faktisk hadde vært vitne til at andungene falt ned i kummen.

Nabodamen, Katherine, hadde et gammelt fuglebur, og klarte å fiske opp de to små bortkomne ungene.

Sammen med Katherine og hennes to sønner, ble Stine Marie med for å prøve og finne resten av familien til Tim og Tom. Vi gikk til hagen der Stine Marie sist hadde sett Andemor og barna, vi gikk rundt i andre hager, vi banket på hos folk og snakket med forbipasserende for å høre om de sett en andefamilie på tur.
(Damen og hunden på bildet er ikke identiske med mrs. Smith og Fido fra parken)

Ikke napp noe sted, til slutt gikk vi opp til kanalen i håp om at Andemor hadde rukket å komme frem dit. Alle fire lurte nok på hva i hule, heite gjør vi hvis vi ikke finner resten av familien. Guttungene ymtet selvfølgelig frempå at de hadde lyst beholde andungene.

Plutselig så Katherine en andefamilie som kom svømmende, og vi tok buret og løp ned til vannkanten. Tim og Tom peip alt de kunne, og Andemor hørte det og svømte mot oss. Katherine åpnet buret og satt ungene forsiktig ned i vannet, og de svømte det de var gode for ut til familien sin. De ble heldigvis godtatt med en gang, men vi var litt usikre på om det faktisk var riktig Andemor, eller en Ande-adoptivmor.

Rednings-teamet bivåner den lykkelige familiegjenforeningen.

Vurdert til: av 64 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bursdagsfeiring i Wales

Sat, 05 May 2007 21:13:34 +0000

2.-4. mai sveipet vi en tur innom Wales. Første stopp var Conwy, en liten landsby med en kjempestor festning/slott midt i sentrum, og mer eller mindre intakte bymurer som man kan gå på rundt byen.

Festningen er fra 1287, og i veldig bra stand (alt som var bygd av treverk, er selvfølgelig borte for lengst). Vi kunne klatre opp i tårnene, og beundre utsikten sammen med duene og måkene som bodde der. Conwy Castle ble bygd etter ordre fra kong Edward I, og samme konge står bak mange av de gamle festningene som befinner seg i Wales. Engelskmennene hadde litt problemer med waliserne, derfor trengte kongen en del festninger for å holde styr på Wales. Edward I hadde også problemer med skottene, og han er kjent som en skikkelig baddie-konge i filmen ”Braveheart”.

Fra Conwy reiste vi videre til Caernarfon, der vi skulle ha to overnattinger på bed&breakfast hos June og Jeff. På kvelden satt vi på en pub og så at United tapte mot Milan i CL-semifinalen.

Torsdag 3. mai var vi i Llanberis og kjørte tog med Snowdon Mountain Railway. Snowdon er det høyeste fjellet i England og Wales med 1085 m.o.h. Toget gikk ikke helt til toppen, men stoppet da det var ca. 300 meter igjen.

Vi lurte litt frem og tilbake om vi skulle gå opp til toppen, men fant ut at det gadd vi ikke bruke tid og krefter på. Vi tok toget ned igjen sammen med alle pensjonistene som også var på tur.

Fredag 4. mai hadde Stine Marie bursdag. Vi feiret dagen på Caernarfon Castle, en annen av festningene til Edward I. Det er her den første (engelske) prinsen av Wales ble født i 1284 (sønn av Edward I, selvfølgelig).

Etter å ha klatret opp i nesten alle tårnene, klatret vi ned igjen og reiste videre til Bangor. Der var det hverken slott eller noe skikkelig konditori der vi kunne spise bursdagskake, så vi reiste heller hjem til Macc igjen. (Og med det samme; tusen takk til alle som sendte hilsen til meg på bursdagen min! Stine Marie)

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En begivenhetsrik helg

Mon, 30 Apr 2007 22:15:42 +0000

Lørdag 28. april. Dagen starter med at vi reiser til Liverpool for å se United spille mot Everton. Mens Frank tar bussen til Goodison Park, rusler Stine Marie rundt i byen med fotoapparatet sitt. Kampen begynte skikkelig dårlig, med 1-0 til Everton ved pause. United-spillerne var tafatte, og slipper inn nok et mål tidlig i andre omgang. Everton-fansen tror de har vunnet kampen og roper ”Easy, easy!”. Men 30 minutter før slutt feier O’Shea inn 2-1 etter en keeper-tabbe, og etter det rundspiller United Everton og vinner til slutt 2-4.

Etter kamp var det politieskorte for United-supporterne ned til Liverpool Lime Station. Flere Everton-supportere lusket rundt på avstand, men ble jaget vekk av politiet. En Everton-dame, med altfor mange ekstra kilo på kroppen, begynte å skjelle ut United-supporterne idet de passerte. Det skulle hun ikke ha gjort. Alle begynte å rope ”You fat bastard” og ”Have you ever seen a salad in your life”.

(Bilde: United-pøblene ankommer Liverpool Lime Station. Frank er rett under "Diverted traffic"-skiltet.)

På stasjonen ventet Stine Marie utålmodig på Frank og eskorten, og vi kom oss på første tog tilbake til Manchester og Macclesfield. Samme kveld skulle vi nemlig ha folk på besøk. Mesteparten av matlagingen hadde vi gjort i stand på forhånd, det var bare den siste finpussen som gjenstod. Likevel ble det litt stressopplegg rett før gjestene kom, men det tror vi ikke de merket noe til. Gjestene utgjorde en blandet forsamling, de var fra Tsjekkia, Slovakia, England og USA + oss fra Norge. Klokka 2 a.m. la vi oss, og så var det rett på tur dagen derpå med det tsjekkiske paret, Susan og Dusan.

Vi har flott vær i England nå om dagen, og det må vi benytte oss av. Vi kjørte innom en liten landsby, Knutsford, et herskapshus, Tabley House, før vi hadde piknik i en enorm park, Tatton Park. Da vi pakket sammen for å gå tilbake til bilen, oppdaget vi en annen gjeng som hadde piknik rett i nærheten av oss – se bildet under.

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Venninne-besøk

Thu, 26 Apr 2007 00:14:30 +0000

Lørdag 21. april. I dag fikk vi besøk av Therese, venninnen til Stine Marie. Therese hadde stått opp klokken 3 om natten for å komme seg avgårde med et tidlig fly, og det skulle få konsekvenser. Hun var og ble trøtt under hele oppholdet. Eller kanskje det var vårt beinharde program som sleit henne ut?

Fra flyplassen bar det rett til Manchester city centre og alle butikkene der. Stine Marie var veldig fornøyd med endelig å få med seg en annen hatteprøver i butikkene (Frank er en meget lite samarbeidsvillig hatteprøver).

(Bilde: To glade hatteprøvere på Marks & Spencer).

Deretter bar det ut til Old Trafford og fotballkamp mellom United og Middlesbrough.

(Bilde: En fornøyd bobby sammen med to turister.)

Therese fikk plassen til Stine Marie, og gikk på kamp sammen med Frank. Dessverre ble det en kjedelig kamp, og resultatmessig en mini-katastrofe med 1-1.

Vi tok en søndagstur til Chatsworth for å oppleve engelsk pomp og prakt. Chatsworth er et herskapshus fra 1600-tallet, og etter norsk målestokk er det mer som et slott å regne. For £11 fikk vi adgang til hus og hage, og vi lot oss gladelig imponere. Vi må nevne at Chatsworth ble brukt som boligen til den staute mr. Darcy i "Pride and prejudice" (og for alle som har sett filmen: bysten hans står fremdeles utstilt blant alle de andre skulpturene).

Chatsworth, interiør og eksteriør.

På mandag ble det mere butikker i Manchester, og musikal på kvelden. Vi så "Blood Brothers", som like så godt kunne hatt tittelen "Boring Brothers", for det var langtekkelige greier. På slutten satt vi bare og ventet på at brødrene skulle skyte hverandre, sånn at vi kunne komme oss hjem.

Og så måtte Therese reise tilbake til Norge igjen…

På tirsdag kveld var Stine Marie og Frank på plass igjen på Old Trafford for se United møte Milan i semifinalen i CL. En nervepirrende og slitsom kamp å se på. Mange gikk før kampen var over, og det kan de angre på. Da Rooney scoret 3-2 målet på overtid, var det helt ekstatisk rundt oss! Folk klemte og omfavnet hverandre, ikke bare sidemannen, men også sidemannens sidemann (en god anledning til å klemme litt på en man har lyst til å bli bedre kjent med…)

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mål og bråk

Wed, 11 Apr 2007 11:27:10 +0000

Tirsdag 10. april. Ja, dette ble litt av en kveld! Vi ankom Old Trafford med tog rett før kl. 19.00 og så med en gang at politistyrken var mye større enn vanlig. Vanligvis går man hvor man vil, men nå hadde politifolk med hunder og ridende politi tatt oppstilling slik at man ble sluset inn i en trang flaskehals, sikkert for å unngå Roma-fansen som fortsatt stod utenfor området ved Megastore. Vi kom litt vekk fra hverandre i menneskemylderet, og Frank stod i nesten første rekke da United- og Roma-fans begynte å kaste baguetter og appelsiner(!) på hverandre. Plutselig kom steiner på størrelse med tennisballer susende gjennom lufta, sammen med colabokser og knallskudd fra Roma-fansen. Frank forholdt seg rolig, og unngikk glefsende politihunder og politi med skjold og batonger.

Stine Marie var lenger bak, men så steinene og hørte smellene fra knallskuddene, men skjønte ikke hva det var. Folk rundt henne ropte ”Oh no, no” da bråket begynte, og alle begynte å presse bakover. Stine Marie tenkte at her var det best å komme seg unna, med bilder i hodet av folk som tråkker hverandre ned og politi som slår på alt som rører seg, og kom seg inn på en parkeringsplass, der sikkerhetsfolkene kom med gråtende kvinner og barn. Etter å ha ventet noen minutter, og ingen ting mer skjedde, kom Stine Marie frem fra skjulestedet sitt og ble gjenforent med Frank.

Fotballkampen ble en mer positiv opplevelse, sett med Uniteds øyne. At dette var samme lag som tapte mot Portsmouth, skulle man ikke tro. Arbeidshestene jobbet hardere enn vanlig, og artistene underholdt desto mer, og målene bare strømmet på. Atmosfæren var helt utrolig, spesielt første omgang. Vi sang og ropte, til og med Frank sang, og det sier sitt om hvor bra kampen var. ”The famous Man United went to Rome to see the Pope, The famous Man United went to Rome to see the Pope, The famous Man United went to Rome to see the Pope. And this is what he said: F**k off!”

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Påskeutfart

Mon, 09 Apr 2007 19:38:52 +0000

Tirsdag 3. april. De siste ukene har det blitt mye farting på oss; først til Peak District, deretter Lake District, og nå en tur sørover. Værmeldingen lovte brukbart vær, men vi pakket likevel med oss skjerf og ullgensere. Første stopp på turen var Shrewsbury, der vi hadde en overnatting på The Bull Inn, med pub i 1. etasje og hotell i 2. Shrewsbury er en hyggelig by, passe stor, og kjent for sine gamle bindingsverkshus. Dessverre surt og kaldt.

(Bilde: Gamle bygninger i Shrewsbury)

(Bilde: fra parken i Shrewsbury)

Om kvelden måtte Frank selvfølgelig ha med seg Champions League- kampen mellom PSV Eindhoven og Liverpool. Fra Manchester og Macclesfield er vi vant til at pubene viser fotball på TV, men her fant vi ikke en eneste pub som gjorde det. Til slutt gikk vi inn på en tilfeldig pub og spurte om de visste om noen puber som viste TV-fotball. Bartenderen og to av gjestene begynte en ivrig diskusjon om hvor vi kunne gå. Første forslag ble nedstemt fordi det ikke var et bra sted å gå (bartenderen illustrerte hva han mente med å slå knyttneven i håndflaten, og Stine Marie synes det virket som en interessant pub). Neste forslag var en pub 10 minutter unna, og den trasket vi avgårde til.

Klientellet bestod av to pussa damer i en sofa, og snooker-spillende mannfolk. Flere av mennene gikk på do sammen, og ble borte veldig lenge. Litt rart, Stine Marie trodde det var en jente-ting å gå på do i fellesskap og spurte Frank om han ofte gikk på do sammen med vennene sine. Forklaringen var enkel nok, da mennene kom ut fra doen igjen, var de veldig opptatte av nesene sine, de snufset og gnukket og gnidde. Heldigvis er det nok å følge med på hvis man ikke er altfor opptatt av fotball på TV!

Onsdag 4. april. Neste stopp var Bath, og nå var det bare fine været med sol og deilig temperatur. En utrolig fin by som vi hadde to overnattinger i. Selv om sporene etter romerne er borte for lengst, med unntak av det romerske badet, var det nesten som å være i en italiensk by.

I tillegg til badet, fikk vi med oss en båttur på kanalen, og 300 på kino. Heller ikke Bath var stedet med overflod av fotball-puber, vi gikk innom en bookmaker og forhørte oss litt. Også der ble kundene involvert i diskusjonen om hvor vi skulle gå, og vi havnet til slutt på The Grape, bare for å se United bli slått 2-1 av Roma.

Fredag 6. april. Siste stopp var selvfølgelig Portsmouth, hvis noen fotballinteresserte skulle være i tvil om det. Været var knallbra, noen kalde drag i lufta, men utrolig deilig å rusle langs strandpromenaden og se på folk og fe. Stine Marie lurte på om ikke Frank kunne begynne å holde med et annet lag, f.eks. Portsmouth, Southampton, Brighton eller noe sånt.

På lørdag skulle Frank på fotballkamp alene (dyre svartebørsbilletter gjorde at Stine Marie måtte finne på noe annet), men så ringte Michael-svartebørssjef med gode nyheter. Han og de andre svartebørsgutta, Brian og David, ville spandere en ekstra billett på oss hvis vi var interessert. Og det var vi! Dette var sikkert en billett de kom til å brenne inne med, men likevel en hyggelig (og velfortjent) gest å gi den til oss.

Kampen ble dessverre en trist forestilling, ingen ting fungerte, hverken på banen (for Uniteds del) eller tribunen der vi satt. Utrolig dårlig stemning, det var omtrent ingen som sang. Hjemmepublikummet lagde derimot bra stemning. Det eneste positive var at vi hadde solen i fjeset hele kampen og fikk litt farge. Da Ferdinand satte ballen i eget mål, var det mange som gikk, men ikke vi, vi holdt ut til siste slutt.

(Bilde: United varmet opp til korpsmusikk (korpset er i bakgrunnen, hvis noen skulle være i tvil). Korpset spilte bl.a. filmmusikken til Mission Impossible, og sånn ble det også).

Søndag reiste vi hjemover igjen, først etter å ha fått med oss mere sol, D-day museet, krigsskip og gamle seilskuter.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

3/5 Cumbria Way

Tue, 03 Apr 2007 01:24:35 +0000

27. mars: Turen vi tok til Peak District forrige uke, ga mersmak, og siden det er fotballfri noen dager, reiste vi en tur til Lake District. Med tog og buss kom vi oss til Keswick, en liten, trivelig by. Været var varmt og deilig, og etter å ha installert oss på Rivendell Guest House, gikk vi litt gatelangs og fant til slutt en benk nede ved Lake Derwent. Der koste vi oss i sola og samlet krefter til turen vi hadde foran oss neste dag.

Cumbria Way går fra Ulverston i sør til Carlisle i nord. I informasjonen om turen, er ruta delt i fem etapper. Vi skulle ikke gå hele turen, kun tre av etappene, og motsatt vei av hva som er vanlig, nemlig sydover. Hvis man går sydover, og sola skinner, kan det hende at man får litt farge i fjeset, resonnerte Stine Marie (og så passet det best med offentlig transport å gå retning Ulverston).

1. etappe Keswick – Great Langdale, 24 km. Fortsatt fint vær. Vi startet langs Lake Derwent i Keswick, med skogsterreng og beiteområder. Etterhvert ble landskapet villere og mer karrig, mye stein og lite trær. Andre turgåere var det nesten slutt på, eneste selskap var Herdwick-sauene, visstnok noen skikkelige hardhauser innen ullbransjen.

(Bilde: dette er ikke Herdwick-sauer, bare to usedvanlig trøtte vanlige sauer.)

Siste del av dagens etappe besto av stigning opp til 500 meter, deretter over et platå og ned på andre siden, videre gjennom en dal, langs en bilvei der B&B-bondegården skulle befinne seg. Oppe på platået ble det litt krisestemning da stien plutselig forsvant. Det var ikke nok holdepunkter til at vi klarte å orientere oss ut fra kartet, klokka var 17.30 og det ville være mørkt om en time. Stine Marie så for seg en overnatting i friluft tett inntil Herdwick-sauene.

Etter litt virring frem og tilbake, fant vi endelig en sti ned – ikke den riktige, viste det seg, men vi kom oss ned, fant til slutt bondegården, dyktig slitne.

2. etappe Great Langdale – Coniston, 17,5 km. Æsj, regnvær! Heldigvis en kortere tur enn gårsdagen, og regnet ga seg etterhvert, men likevel en grå og tung dag. Midtveis kom vi til en bitteliten landsby der vi inntok kaffe, kake (Frank) og scone med krem og syltetøy (Stine Marie). Yummy! Rundt kl. 16.00 ankom vi Coniston, en landsby med nok puber for sultne turgåere.

3. etappe Coniston – Ulverston, 24 km. Disig himmel, mye vind. Vi var ganske støle nå, spesielt nedoverbakker gjorde vondt i lemstre lår. Været var bra, og vi hadde god tid til toget i Ulverston, slik at vi rakk 4. etappe Manchester United – Blackburn, 4-1.

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En liten tur i Peak District

Mon, 26 Mar 2007 19:37:03 +0000

Fredag 23. mars: Nå har vi snakket lenge nok om ta en tur til Peak District, endelig kom vi oss av gårde. Vi hadde sett ut to turer på kartet, sjekket busstider og –forbindelser, og pakket tursekkene med klær for all slags vær. Første problem dukket opp i Ashbourne, der vi skulle bytte buss. Det viste seg at bussen vi ventet på, var en såkalt ”market day”-buss, den kjører bare 1-2 ganger i uka, og i vårt tilfelle, hver torsdag. Litt lenge å vente på neste buss.

Problem nummer 2 kom i form av et stengt turistinformasjonskontor – de hadde vareopptelling eller noe sånt – vi hadde håpet de kunne komme med noen gode råd. Med hjelp av en hyggelig bussjåfør vi nesten ikke skjønte hva sa, fant vi ut at vi kunne ta en buss med avgang to timer senere. Vi synes fortsatt det var litt lenge å vente, for med en lang gåtur foran oss hadde vi lyst til å komme oss avgårde. Det endte med at vi tok drosje til Thorpe, og kunne til slutt ta fatt på vår vandring gjennom vakre Dovedale og Wolfscote Dale. På slutten av turen begynte det å regne, vi var glade da vi endelig fikk øye på den lille landsbyen Hartington i det fjerne der vi trasket i vei over gjørmete jorder. I Hartington overnattet vi på et koselig B&B, Stanner Cottage. Landladyen Sue hadde bestilt bord til oss på den lokale puben, og til frokost disket hun opp med full English, noe Frank satte pris på.

To bilder fra Dovedale.

Dag 2 tok vi bussen til Ashford-in-the-water, som høres finere ut enn det det er, og gikk Monsal Dale og Miller’s Dale retning Buxton. Deler av turen gikk på Monsal Trail, som er et nedlagt jernbanespor. Det er litt kjedelig å bare gå på grusveier, men av og til, pga. stengte tunneler, ble vi tvunget vekk fra veien og ut på tøffere stier. Vi skjønte etterhvert at det ville bli for langt å gå helt inn til Buxton, derfor kom vi oss ut på A6 ved Wye Dale, og tok bussen til Buxton og videre hjem til Macc.

Bilder fra Chee Dale og Monsal Trail.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bakteriene herjer

Tue, 20 Mar 2007 13:26:04 +0000

Stine Marie er syk – igjen. Det er tredje gang etter at vi kom til England at hun hangler rundt med feber, tett nese og sår hals. Hun som vanligvis slipper unna med et par forkjølelser i året. Frank var syk for to-tre uker siden, da er det snart på tide med en ny forkjølelse på han også. Og vi som skulle på tur til Lake District denne uken! Vi skal på apoteket senere i dag og få tak et eller annet som kan åpne opp luftveiene litt. Kanskje vi kan pakke sekken og reise allerede i morgen?

Vi lurer litt på hvorfor vi er så mye syke her, klima, værforhold eller forkjøla engelskmenn som ikke er så flinke til å holde seg for munnen når de nyser og hoster. Vi kler oss ihvertfall etter vær, vind og temperaturforhold, mens de innfødte forholder seg bare til om sola skinner eller ikke – uansett årstid. Sola skinner = tynn genser, kort skjørt på kvinnene, strømpeløs i skoene. Sola skinner ikke=samme som på sola skinner, kanskje en ekstra jakke.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

My old man said be a City fan…

Fri, 16 Mar 2007 22:31:24 +0000

…men bare i 90 minutter. Frank dro på kampen mellom Manchester City og Chelsea. Med seg hadde han to tsjekkere (den ene var Dusj, som vi har nevnt tidligere), begge to var Chelsea-supportere, antagelig på grunn av keeperen Petr Cech. Frank håpet på en liten bombe i form av at City skulle slå Chelsea, for det er som kjent alltid ”hope in hanging snore”. Men denne fotballkampen ble den kjedeligste kampen noen noensinne hadde sett, City må være det dårligste laget i Premier League, og Frank angret på at han ikke ble hjemme på sofaen og hørte på Keane-CD’en sin istedet for. Chelsea vant 0-1 på straffe uten egentlig å gjøre noen verdens ting.

Det verste av alt er at Frank nå er registrert som City-medlem, det måtte nemlig til for å tak i billetten til den begredelige kampen. Ikke si noe til Fergie!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende