Fredag 23. mars: Nå har vi snakket lenge nok om ta en tur til Peak District, endelig kom vi oss av gårde. Vi hadde sett ut to turer på kartet, sjekket busstider og –forbindelser, og pakket tursekkene med klær for all slags vær. Første problem dukket opp i Ashbourne, der vi skulle bytte buss. Det viste seg at bussen vi ventet på, var en såkalt ”market day”-buss, den kjører bare 1-2 ganger i uka, og i vårt tilfelle, hver torsdag. Litt lenge å vente på neste buss.

Problem nummer 2 kom i form av et stengt turistinformasjonskontor – de hadde vareopptelling eller noe sånt – vi hadde håpet de kunne komme med noen gode råd. Med hjelp av en hyggelig bussjåfør vi nesten ikke skjønte hva sa, fant vi ut at vi kunne ta en buss med avgang to timer senere. Vi synes fortsatt det var litt lenge å vente, for med en lang gåtur foran oss hadde vi lyst til å komme oss avgårde. Det endte med at vi tok drosje til Thorpe, og kunne til slutt ta fatt på vår vandring gjennom vakre Dovedale og Wolfscote Dale. På slutten av turen begynte det å regne, vi var glade da vi endelig fikk øye på den lille landsbyen Hartington i det fjerne der vi trasket i vei over gjørmete jorder. I Hartington overnattet vi på et koselig B&B, Stanner Cottage. Landladyen Sue hadde bestilt bord til oss på den lokale puben, og til frokost disket hun opp med full English, noe Frank satte pris på.

To bilder fra Dovedale.

Dag 2 tok vi bussen til Ashford-in-the-water, som høres finere ut enn det det er, og gikk Monsal Dale og Miller’s Dale retning Buxton. Deler av turen gikk på Monsal Trail, som er et nedlagt jernbanespor. Det er litt kjedelig å bare gå på grusveier, men av og til, pga. stengte tunneler, ble vi tvunget vekk fra veien og ut på tøffere stier. Vi skjønte etterhvert at det ville bli for langt å gå helt inn til Buxton, derfor kom vi oss ut på A6 ved Wye Dale, og tok bussen til Buxton og videre hjem til Macc.

Bilder fra Chee Dale og Monsal Trail.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stine Marie er syk – igjen. Det er tredje gang etter at vi kom til England at hun hangler rundt med feber, tett nese og sår hals. Hun som vanligvis slipper unna med et par forkjølelser i året. Frank  var  syk for to-tre uker siden, da er det snart på tide med en ny forkjølelse på han også. Og vi som skulle på tur til Lake District denne uken! Vi skal på apoteket senere i dag og få tak et eller annet som kan  åpne opp luftveiene litt. Kanskje vi kan pakke sekken og reise allerede i morgen?

Vi lurer litt på hvorfor vi er så mye syke her, klima, værforhold eller forkjøla engelskmenn som ikke er så flinke til å holde seg for munnen når de nyser og hoster. Vi kler oss ihvertfall etter vær, vind og temperaturforhold, mens de innfødte forholder seg bare til om sola skinner eller ikke – uansett årstid. Sola skinner = tynn genser, kort skjørt på kvinnene, strømpeløs i skoene. Sola skinner ikke=samme som på sola skinner, kanskje en ekstra jakke.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…men bare i 90 minutter. Frank dro på kampen mellom Manchester City og Chelsea. Med seg hadde han to tsjekkere (den ene var Dusj, som vi har nevnt tidligere), begge to var Chelsea-supportere, antagelig på grunn av keeperen Petr Cech. Frank håpet på en liten bombe i form av at City skulle slå Chelsea, for det er som kjent alltid ”hope in hanging snore”. Men denne fotballkampen ble den kjedeligste kampen noen noensinne hadde sett, City må være det dårligste laget i Premier League, og Frank angret på at han ikke ble hjemme på sofaen og hørte på Keane-CD’en sin istedet for. Chelsea vant 0-1 på straffe uten egentlig å gjøre noen verdens ting.

Det verste av alt er at Frank nå er registrert som City-medlem, det måtte nemlig til for å tak i billetten til den begredelige kampen. Ikke si noe til Fergie!    

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi var på Keane-konsert i MEN Arena i Manchester for en ukes tid siden. Det var fullsatt sal, allsang, dansing og digging. Live-versjonen av Keane er mye mer rocka enn studio-versjonen.  Innmari bra!

CL-kampen mellom United og Lille ble en heller kjedelig affære, men United er videre i Champions League, og det er det viktigste.

FA-cupen ruller videre, og vi reiste til Middlesbrough med billetter fra den norske supporterklubben i lomma. I Middlesbrough er det antagelig aldri vindstille, surt og kaldt var det forrige gang vi var der også. Denne gangen var det skikkelig hold-fast-på-tupéen vind!

De siste FA-cup-kampene har, for Uniteds del, vært veldig spennende. Fordi cup er cup og ”vinn eller forsvinn”, åpner lagene seg og tør angripe mer, og det blir det bra underholdning av. Scoringene var ved Rooney og Ronaldo. Kampen endte 2-2, og da blir det omkamp om en ukes tid.

Det var mye folk som skulle med toget sydover etter kampen, og tilløp til tumulter på perrongen da toget ankom stasjonen og folk begynte å presse seg frem (snikere er det ingen som liker). Vi fikk sitteplasser i Middlesbrough-delen av toget. Politiet oppfordret United-supporterne til å være i de bakerste vognene for å holde supporterne adskilt, men det gadd vi ikke. Ingen med vettet i behold gir fra seg sitteplassene sine på et fullstappet tog. Og det viste seg at flesteparten i vår vogn var United-supportere og skulle helt til Manchester.  

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Litt forsinket kommer referat fra lørdagens kamp mellom Liverpool og United. Vi tok buss fra Liverpool sentrum til Anfield sammen med mange Liverpool-supportere, de fleste norske, hadde vi følelsen av. Anfield kan døpes om til Little Norway, det var enda flere nordmenn der enn på Old Trafford. Nordmenns oppførsel på engelske fotballarenaer kan være litt pinlig av og til, Stine Marie og Frank holder lav profil og blir stumme som østers når brautende landsmenn er i nærheten.

Nok en gang ble det dyr svartebørsbillett, og bare heldiggrisen Frank fikk gå på kamp. Setet han fikk, hadde ikke den beste plasseringen (rad 3, cornerflagg), derfor var det litt bonus å få Pete Boyle rett foran seg.

 
(Bilde: Pete Boyle er i United-sammeheng en kjent og kjær formidler av supportersanger, og er fast forsanger på Bishop’s Blaze v/ Old Trafford på kampdager.)

Liverpool-fansen sang ”You never walk alone”, United sang tilbake ”You never get a job”. Ellers gjallet Steven Gerrard-sangen, “Murderous”, “Justice for Heysel”, “We won it two times, we don’t kill anyone, we won it two times”, og sangen til Park: “Park Park wherever you may be, you eat dogs in your home country, it could be worse, you could be scouse, eating rats in a council house”. Kampen var ikke spesielt bra sett med Uniteds øyne, det var Liverpool som presset og hadde mesteparten av spillet.

Stine Marie reiste ned til sentrum igjen da kampen begynte, og ruslet rundt i gatene, prøvde hatter på John Lewis (enda bedre enn å gå i bokhandelen?), tok seg en kaffe – og en kake – på Nero. 10 minutter før kampslutt stilte hun seg i døråpningen på en pub stappfull med scousere, og fikk med seg de siste forrykende minuttene av kampen på TV. Scholes ble utvist (jubel både på puben og Anfield), deretter en kjemperedning av van der Sar, stillingen er 0-0 etter 90 minutter, det blir gitt fire minutters tilleggstid, enda mer jubel på puben og Anfield, mens United-supporterne fortviler, alle tror at dette er den tiden Liverpool trenger for å avgjøre kampen. Men så – SÅ – var det frispark  til United, innbytteren O’Shea er rett mann på rett plass og scorer på returen! Da ble det stille på puben og på Anfield… bortsett fra på  Anfield Road Stand! United-supporterne trodde ikke sine egne øyne, de heller, de var lettere sjokkskadet og fikk ikke sluppet jubelen ordentlig løs før kampen var ferdig noen minutter senere. United-spillerne stod og feiret seieren sammen med supporterne sine, og kastet draktene til noen heldige fans.

For å unngå ubehageligheter, ble United-supporterne holdt tilbake på Anfield etter at kampen var ferdig. Liverpool-spillerne trodde de hadde Anfield for seg selv da de kom ut på banen igjen for å løpe ned kampen, men der stod det fortsatt glade United-supportere og sang, og det ble selvfølgelig stor begeistring da Gerrard & co entret banen. Politiet geleidet alle United-supportere vekk fra Anfield bort til gaten der supporterbussene stod oppstilt. Ingen fikk gå ut av rekka, og absolutt ikke gå tilbake til Anfield. De som skulle ta toget, ble anbefalt å bli eskortert av politiet til togstasjonen. Frank visste hverken hvor han var hen eller retningen til stasjonen, og foretrakk politieskorte istedet for å lete etter rutebussen. Omgitt av politifolk, også ridende sådanne, trasket Frank og resten av United-gjengen i retning Lime Street Station. Noen scousere hadde infiltrert gruppen, men de ble raskt oppdaget og tuppet ut før de rakk å lage noe særlig bråk. I tillegg til de politifolkene som eskorterte United-supporterne, var det også flere som patruljerte langs eskorten. Disse politifolkene foretok flere løpeturer og arrestasjoner underveis når scousere nærmet seg og yppet til bråk. Inne på togstasjonen ble United-gjengen dyttet ombord på første tog retning Manchester. Frank ba pent om å få slippe, for han måtte vente på Marie. Det var greit, men han fikk beskjed  om å stille seg opp ved siden av en politimann slik at han var trygg. Da Stine Marie ankom stasjonen (og fant Frank ved siden av politimannen), ble hun litt sur fordi 1) hun hadde gått glipp av all moroa 2) de måtte reise fra Liverpool med en gang. Hun synes det var en fin by, været var bra, og hun hadde lyst til å gå mer rundt i gatene og se seg omkring. Men Frank hadde fått nok av hele Liverpool og oppførselen til scouserne, og ville tilbake til Manchester og Macc. Og da ble det sånn

Vurdert til: av 4 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Onsdag 28.februar: Fra Reading reiste vi videre til Windsor for å oppleve kongelige boforhold. Absolutt bedre standard enn vårt hotellrom. Mens vi måtte nøye oss med en falmet Monet-plakat på
veggen, og kommode og nattbord i finérplater som knapt nok hang sammen, kan dronningen drikke te i en av sine forgylte stoler  mens hun kikker bort på malerier av Rubens. Sikkerhetsopplegget for å komme inn på Windsor var som på flyplasser, gjennomlysning av vesker og bager, og metalldetektor vi måtte passere. Det var sal på sal med flotte takmalerier, utskjæringer, malerier, staselige møbler, rustninger, våpen… Dessverre, spesielt for våre fotoglade venner fra den andre siden av jordkloden, var det ikke lov til å ta bilder inne på slottet. Dere får nøye dere med et fra utsiden.

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tirsdag 27. februar: returoppgjøret Reading – Manchester United i FA-cupens 5. runde, Madejski stadium, Reading. Stine Marie og Frank var på plass, selvom det bare var tre dager siden forrige langtur med toget.

Fergie toppet ikke laget, men det var heller ikke nødvendig, for etter 6 minutter var stillingen 0-3. Vi tenkte at dette ble grei skuring og sang ”so f***ing easy”, helt til Reading scoret og forsatte jakten på mål nummer to. Og da Readings mål nummer to kom på slutten av andre omgang, var det en synkron armbevegelse på hele bortetribunen: alle så på klokkene sine for se hvor mye tid som var igjen før dommeren kunne blåse sluttsignalet. Borte vekk var overlegne flir og blærete synging om hvor ”easy” det var å slå Reading, istedet var det utskjelling av egne spillere og f-ordet ble flittig brukt ”Fletcher / Richardson, you’re f***ing useless!”. Det er tydelig at ”reserve-laget” har problemer med 90 minutter mot et tøft Reading-lag.  

Om det var hjemme- eller bortesupporterne som hadde det verst de siste fem minuttene, er ikke godt å si, de som håpet på 3-3, eller de som var fornøyde med 2-3. At United skulle score flere mål, var det vel ingen som hadde troen på. Hadde det ikke vært for de tre kjappe scoringene til å begynne med, kunne dette fort blitt Uniteds siste FA-kamp denne sesongen. Det gikk bra denne gangen også, vi får se om det blir noen ny tur til Middlesbrough på oss. Men først skal Frank til Anfield – vi får håpe hjertet holder!

Madejski var en OK stadion, og det vi så av Reading sentrum så veldig bra ut; koselig, lite søppel, mange butikker, spisesteder… Pga. dårlig vær var vi ikke i turist-stemning og gikk ikke så mye rundt og kikket.

Kampen var ferdig kl. 22.00, og da var det for seint med tog tilbake til Macc. På nettet hadde vi reservert et rom på et lite, familiedrevet hotell i Reading. Små, familiedrevne hotell høres veldig koselig ut, men i England kan det gi varierte opplevelser, har vi funnet ut (spesielt i London). Dette hotellrommet var virkelig et rom med skjel*. (Og absolutt ikke ”A room with a view” der vi halvveis bodde under jordens overflate).

*Vi vet at skjel skrives sjel, men det er ikke alle eiendomsmeglere i Norge som er klar over det.     

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende