Lørdag 24. februar: Med avspark kl. 12.45 mot Fulham på Craven Cottage måtte vi tidlig avgårde til London, klokken 07.05 stod vi klare på perrongen i Macc og ventet på toget. Begge to hadde fått billetter til kampen via One United, Frank slapp derfor å gå alene på kamp med en dyr svartebørsbillett. Craven Cottage lå idyllisk til rett ved siden av Themsen, en bitteliten og litt shabby stadion sammenlignet med Old Trafford, men sjarmerende nok i vårsolen. Tilsammen 24.459 tilskuere, derfor sang vi We got one stand bigger than your ground.

På forhånd var det kommet oppfordringer om ikke å kjøpe mat og drikke inne på stadion i protest mot høye priser på bortebillettene (£45). De fleste lot protest være protest og lot magen bestemme, og gikk og gumlet, tygde og drakk på hva det skulle være av mat og drikke til salgs. Selv var vi sultne etter en lang togtur, og endte opp med hver vår gedigne hot dog, minst 25 cm lang.

Unitedfansen sang så det ljomet, Calypso-sangen gikk om og om igjen (Manchester, Manchester United, a bunch of bouncing Busby Babes, they deserve to be knighted! If ever they are playing in your town, you must get to that football ground, take a lesson come and see, football taught by Matt Busby). Men så scoret Fulham, noe som ikke var helt etter planen, og det la selvfølgelig en demper på stemningen. Giggs utlignet etter 29 minutter, deretter var det bare å vente på seiersmålet. Vi ventet, ventet og vi ventet. Nesten 90 minutter, fortsatt 1-1. Kampen var blitt mer spennende og jevn enn forventet, og neste mål kunne like godt bli scoret av Fulham som av United. Frank var helt utslitt, og visste ikke om han orket å se mer. Et nytt nederlag i London ville ikke være til å bære. Plutselig var Ronaldo og scoringen der og hele bortetribunen eksploderte! Vi jublet og sang resten av kampen, de mest standhaftige fortsatte å synge lenge etter kampslutt, vi hørte dem på lang avstand etter at vi hadde  forlatt stadion.

 
(Bilde: bare 1 av 8 politifolk gjorde jobben sin på Craven Cottage.)

Tur/retur London på samme dag begynner å bli slitsomt, det er tredje gang vi tar turen nå på fem uker. Vi utstyrer oss med mat, kaffe, godteri, aviser og sladreblader, prøver å sove litt, men reisen blir lang og kjedelig, selv med seier i lomma!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært hentydning i en kommentar tidligere på bloggen vår om at Frank har lagt på seg. Vel, for det første: den som sier at andre er tjukke, er tjukk selv. For det andre, vi er faktisk ivrige medlemmer på JJB Fitness Club! Simon, en av instruktørene, har satt sammen et treningsprogram for oss som vi følger til punkt og prikke. Frank trener vekter slik at kroppen hans kan vises frem på Rygge Riviera til sommeren, mens Stine Marie svetter som en gris og satser heller på bikinisesongen 2008.

Treningssenteret er stort, med 12 tredemøller, enda flere ergometersykler og cross-trainere (med en liten TV-skjerm i front!), vekter og treningsapparater, dessuten trappemaskin for de som er glad i å gå i trapper. Favoritten til alle som ønsker å bli kvitt noen kilo, f.eks. Stine Marie, er treadclimberen (det er på den hun svetter som en gris). På 25 minutter,  5-6 km/h, blir man kvitt 400  kalorier. Treadclimberen er som tredemølle, men med pedaler som går opp og ned, så får man bare henge med så godt man kan! (til venstre i bildet under).

Etter endt treningsøkt tar vi en tur i svømmebassenget og plasker litt i boblebadet. Etterpå det igjen, når vi er ferdigdusjet og er veldig fornøyde med dagens innsats og synes vi trenger en belønning, går vi på kafé og kjøper hot apple pie with custard. Eller hvis vi er ekstra sultne: BBQ chicken and bacon with melted cheese and chips (og en Diamond pint fra Joseph Holt). Så er vi like langt…

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Onsdag 14. februar: I England kan det merkes når Valentine’s Day nærmer seg, det henger hjerter og ballonger i alle butikk- og restaurantvinduer, og i aviser og bladet er det masse reklame for hva Han kan kjøpe til Henne, eller hva med en romantisk middag for to på en eksklusiv restaurant? I en reklame fra Debenhams stod det følgende: ”There’s a wide range of great gift ideas to suit every budget and guaranteed to impress the lady in your life. Choose from champagne and chocolates, tasteful jewellery, sophisticated scents and luxury lingerie to bring a smile to her face.”

Stine Marie var veldig spent på hva Frank kom til å overraske henne med. Han hadde fått små hint underveis om at dagen nærmet seg slik at han skulle få tid til å forberede seg. Stine Marie burde nok vært tydeligere i sine hint om hva hun kunne tenke seg på Valentine’s Day, for det som Frank synes må være en romantisk kveld, ble oppfattet anderledes av Stine Marie (eller for sitere tegneserien Perler for svin (fritt etter hukommelsen): Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og iferd med styrte rett inn i Mars):

Frank tok med Stine Marie på pub for å se FA-cup-kampen mellom Bolton og Arsenal. Dere får bedømme selv om det fikk henne til å smile noe særlig.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søndag 11. februar: Stine Marie og Frank ble invitert hjem til et slovakisk par på middag. Invitasjonen kom via en tsjekkisk kollega av Frank som også skulle dit (vi vet ikke hvordan navnet hans staves, men det høres ut som Duschan, vi kaller ham for Dusj). Vi møtte Dusj og kjæresten hans Susan for å gå sammen til leiligheten i Mill Lane. Vel framme, viste det seg at vertskapet ikke var hjemme, men de kom like etterpå. Stine Maries falkeblikk, iblandet næringsvett, fanget raskt opp at her så det ikke ut til å være mye middagsforberedelser på gang; ingen kjeler, fat eller oppdekning. Etterhvert kom det frem at Robert og Katja hadde vært for lenge i Stockport og ingen middag hadde til gjestene sine.

Der satt Stine Marie og Frank med bare to tynne engelske toast fra dagens brunch i magene sine, og kunne bare vinke farvel til den slovakisk middagen. Dagens middag ble dagens dessert. Dusj og Susan hadde med seg kake til dessert, en dypfryst en, den skulle stå og tine mens middagen ble fortært. (Men altså, ingen middag å fortære). Kaken ble derfor plassert på radiatoren for rask opptining, for: En halvtint kake er bedre enn ingen ting!

Stine Marie kunne ikke dy seg, i et tsjekkisk-slovakisk selskap, enn å begynne og prate om den filmen hun desidert har sett flest ganger i løpet av sitt liv: Tre nøtter til Askepott, eller Tri orisky pro Popelku. Og Robert, som sikkert er 10 år yngre enn Stine Marie (og er hankjønn), hadde hele filmen lagret på laptop’en! Litt anderledes å se filmen uten Knut Risans falsettfortellerstemme, men etter ca 25 år med Risan har vi ihvertfall lært replikkene utenat.

Etter kake og fem minutter med Popelku, gikk vi på pub. En hyggelig kveld – middag spiste vi da vi kom hjem til oss selv igjen.     

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søndag 4. februar: Etter den dyre Arsenal-billetten (og med det elendige resultatet) hadde Frank bestemt seg for at han ikke gadd å betale blodprisene som svartebørshaiene forlangte. Men så begynte Tottenham-kampen å nærme seg i det fjerne, Frank holdt stand, kampen skulle han se på puben. Likevel måtte han undersøke prisen hos svartebørs-David, og den var nesten like høy som Arsenal-billetten. Nei, det betaler jeg ikke en gang til, sa Frank, jeg ser kampen på The Flower Pot. Men så, 16 timer før kampstart, sprakk selvdisiplinen og standhaftigheten, og Frank hadde på ny en deal med David. 

Stine Marie og Frank tok seg en tur i Hyde Park før kampstart. Været var fantastisk, krokusen blomstret, og parken var en eneste stor løkkefotball. Det var Del Piero’er, Ronaldinho’er og Lampard’er overalt, og det var bra, for det var den eneste fotballkampen Stine Marie fikk se den dagen. Igjen ofret hun seg, Frank fikk trekke det lengste strået, uten egentlig å trekke noe strå.

Utenfor White Hart Lane kontaktet vi svartebørs-David for å få billetten. Det var mye politi overalt, og det var sikkert grunnen til at vi måtte møte David inne på bookmaker-sjappa William Hill (til høyre på bildet over). Der stod han sammen med en skummel hjelper som passet på billetten. En pen liten seddelbunke ble byttet mot en fotballbillett, og Frank tuslet lykkelig igjennom sikkerhetskontrollen og ut til den dårligste plassen han noensinne har hatt på en fotballstadion. En slags observasjonspost-konstruksjon hang fra taket – helt OK hvis man sitter, men bortesupporterne forblir stående hele kampen igjennom og de som har rad nr. 19, sete 226 ser rett inn konstruksjonen hvis de prøver å stå. Frank stod derfor tvekroket mesteparten av kampen (den var forøvrig underholdende og spennende, United vant 0-4, og da overlever man dårlig utsikt).

Frank i sikkerhetskontrollen på White Hart Lane.

Stine Marie tok banen ned til Oxford Circus, styrte unna Topshop, Next, Dorothy Perkins, Wallis etc. helt til hun så Waterstone’s lyse i det fjerne. Nok en søndag med noen timer helt for seg selv i tre etasjer med bøker – og det helt gratis. For selve handelen skjer på Amazon…        

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende