Lørdag 18. november reiste vi til Sheffield i strålende solskinn og iskald vind. Sheffield er en fin by, men dessverre feilberegnet vi tiden nok en gang og hadde ikke mer enn ca halvannen time å være turister på før vi måtte lokalisere Bramall Lane. Sheffield Uniteds stadion ligger sentralt til i byen, ikke mer enn 15 minutters gange før man plutselig er der.

Vi fikk gode billetter denne gangen, hadde ikke van der Sar stått så mye med ryggen til, kunne vi ha blunket litt til ham. Det ble tidlig scoring for hjemmelaget, og vi stod der lettere sjokkskadet – det var ikke derfor vi hadde reist hit! Heldigvis fikk United opp dampen, presset og presset, og det ble til slutt to scoringer av Rooney, en i hver omgang. I andre omgang fikk den stakkars Sheffieldkeeperen gjennomgå, eller rettere sagt, kona hans fikk gjennomgå: We s****ed her two times, we s****ed her two times. Every single one of us, we s****ed her two times. Men det var ikke verre enn at keeperen ga et lite vink da vi sang “Paddy, Paddy, give us a wave”.

Ute i gatene igjen, etter kampslutt, var det skikkelig politioppbud, og med helikopter som sveipet over oss med lyskaster. Vi gadd ikke lage noe bråk, men trasket inn på en pub og fikk oss litt mat istedetfor. Opplegget fra Blackburn med å ikke ta første tog hjem, var såpass vellykket at vi kjørte samme opplegg en gang til.

Tilbake i Macc bestemte vi oss for å gå innom et sted vi ikke har vært før; Nag’s Head. Det viste seg å være stampuben til noen ”skumle” motorsykkeltyper, nemlig Devil’s Disciples som har en liten Pokemonlignende djevel på ryggen. Gjennomsnittsalderen på disse disiplene var ca 65 år, den samme alderen hadde den ene groupien deres også. Ellers bestod klientellet av noen unge, svartkledde, også de veldig skumle, pluss de vanlige, anonyme som oss. Utover kvelden ble det mer og mer folksomt, (det er stygt å si det, men vi gjør det for det:) det utviklet seg til et lite mini-freakshow på Nag’s Head. Vi ga førsteprisen til ei jente som så ut som en dårlig kloning av Paris Hilton og Patsy fra Ab. Fab.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bortekamper er noe styr! Med kick-off 17.15 i Blackburn dro vi hjemmefra 12.30, byttet tog i Manchester, byttet tog i Bolton (som var stappa fullt av Red Army), ankomst Blackburn kl. 15.00. Skikkelig drittvær, med regn og stiv kuling (heretter skal parkas og lue med på alle kamper). Vi hadde egentlig tenkt å gå til Ewood Park, men været tvang oss inn på en buss istedetfor.

På Ewood Park kjøpte vi oss en velsmakende pai hver, før vi entret Darwen End Stand i god tid. Unitedsupporterne hadde fått hele kortsiden for seg selv og skapte liv og røre med sine sedvanlige sanger om å være City-fan, scouser eller Busby boys – likevel ble det to lange, kalde forblåste timer. Det varmet litt med scoring av Saha, i en ellers tøff og tett match. Gamsten holdt på å ødelegge for oss, med en corner som heldigvis gikk i tverrliggeren. Kampen endte 0-1.

Kampen om å komme oss på første tog hjemover gadd vi ikke ta, vi trasket heller inn på en pub, tok oss en pint hver, fikk tilbake varmen og ventet på neste tog. Det var vi ikke alene om. På perrongen stod det flere United-folk og sang, bl.a. denne til noen småtøffe Blackburn-gutter på motsatt perrong: Your sister is your mother, your father is your brother. You all s*** one each other. This is the Blackburn-family. Da-ra-ra-ra! Selvfølgelig jubel og applaus da den ene guttevalpen ble hentet av politiet!!

Klokka var 23.30 da vi endelig var tilbake i Macc, trøtte, slitne og sultne. Det var den lørdagen (tenkte Stine Marie). Gleder meg til neste kamp (tenkte Frank).

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste dagene har været endret seg fra regn og sur vind til frostnetter med påfølgende kalde, klare solskinnsdager. Og da må vi ut på tur!

Vi har dessverre ikke naturen rett utenfor døra, bortsett fra en liten park, men vi kan se de grønne åsene i det fjerne. Hvis vi går i ca 30 minutter, begynner det å hjelpe. Asfalten går over i grusveier, og etterhvert bare stier.

Vi har kjøpt oss en liten kartbok over Macclesfield og omegn, der også turstier er tegnet inn. Den er bra og oversiktlig, men tydeligvis ikke bra nok. Det hender vi må stoppe opp og klø oss litt i skallen før vi skjønner hvor vi er og hvor vi skal. I tillegg til turstiene som er tegnet inn i kartboka, møter vi på et dusin andre som ikke er tegnet inn, og da blir vi litt forvirret.

I går klarte vi å gå feil. Helt udramatisk, men veldig irriterende. Vi hadde gått over en åskam og nærmet oss en liten landsby lenger ned, da Frank får déjà vu og sier at han synes husene ser litt kjente ut. Og det stemmer, den landsbyen passerte vi for en time siden.

Uansett var det en fin tur. Vi får si som den eldre herremannen vi møtte, han stod og beundret utsikten: Isn’t it lovely?

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende