Her om dagen hadde vi andebesøk ute i gata vår. Det var Andemor og en haug av små, nydelige ”ducklings”. Stine Marie fant ut at hun måtte ta noen bilder av familien, som spankulerte frem og tilbake foran husene, muligens i håp om å få litt brød.
Flere forbipasserende måtte ta bilder, det er ikke hverdagskost med slike gjester. Andemor og barna vagget etterhvert avgårde mot parken. Kanalen ligger omtrent 100 meter bakenfor parken, og Stine Marie regnet med at det var dit gjengen hadde tenkt seg. Hun fulgte etter på avstand, for hun tenkte det kunne være morsomt å ta noen bilder av ferden underveis.
På samme tid, i parken, luftet mrs. og mr. Smith de to små hundene sine. Hundene gikk ikke i bånd, for de var særdeles veloppdragne, spesielt Fido, han hadde aldri tidligere gjort noe galt. Men da Fido fikk øye på andefamilien, våknet urinstinktene i ham, og han satte på sprang etter endene, selvom mr. Smith ropte strengt på ham. Fido prøvde å sette tennene i Andemor, men mr. Smith klarte endelig å få tak i den snille hunden sin før den fikk gjordt noen skade. (Stine Marie hadde lyst til å si til Smith’ene at det er en grunn til at hunder skal holdes i bånd, men regnet med å få en ”Kom deg tilbake til Polen” hvis hun brydde seg, så hun holdt munn, men stirret sint på dem).
I kaoset som oppstod, med Andemor og unger som løp til alle kanter, var det en kråke som så sitt snitt til å stikke av med en av ungene, nemlig lille Pete. Trist, men kråka skal ha mat den også (Fido får mat hjemme i skåla si og trenger ikke gå på andejakt).
Neste hinder var en trapp i parken, alle ungene kom seg opp etter en del forsøk, men Cedric sleit lenge, stakkar.
Deretter skulle endene over en vei. Å krysse veier (og å gå langs landeveier) føles noen ganger som vi gjør med livet som innsats. Vårt inntrykk er at engelske bilister har liten respekt for fotgjengere, men forventer at du skal løpe over fotgjengerfeltet, eller hoppe i grøfta, slik at de skal slippe å bremse opp for deg. Hva da når en puslete andefamilie skal krysse veien? Stine Marie stod med hjertet i halsen mens hun fulgte med, klar til å veive og fekte med armene hvis en ulykke skulle være i ferd med å inntreffe. At det gikk bra for Andemor og barna over veien, kan mer tilskrives flaks enn oppmerksomme bilister!
Etter at andefamilien hadde krysset veien, gikk de inn i en hage, og da mistet Stine Marie sporet av dem. Hun gikk langs med veien for å se om hun fikk øye på dem igjen inne i hagene, men de var borte vekk.
Tilbake i sin egen gate så hun at en av nabodamene hadde fjernet rista som ligger over gatesluket, og lå nå på magen og kikket nedi. Det viste seg at to av andungene hadde falt i kummen, mellom stengene på slukrista. Da Stine Marie senere på dagen så på bildene hun hadde tatt, fikk hun litt dårlig samvittighet da hun skjønte at hun faktisk hadde vært vitne til at andungene falt ned i kummen.
Nabodamen, Katherine, hadde et gammelt fuglebur, og klarte å fiske opp de to små bortkomne ungene.
Sammen med Katherine og hennes to sønner, ble Stine Marie med for å prøve og finne resten av familien til Tim og Tom. Vi gikk til hagen der Stine Marie sist hadde sett Andemor og barna, vi gikk rundt i andre hager, vi banket på hos folk og snakket med forbipasserende for å høre om de sett en andefamilie på tur. 
(Damen og hunden på bildet er ikke identiske med mrs. Smith og Fido fra parken)
Ikke napp noe sted, til slutt gikk vi opp til kanalen i håp om at Andemor hadde rukket å komme frem dit. Alle fire lurte nok på hva i hule, heite gjør vi hvis vi ikke finner resten av familien. Guttungene ymtet selvfølgelig frempå at de hadde lyst beholde andungene.
Plutselig så Katherine en andefamilie som kom svømmende, og vi tok buret og løp ned til vannkanten. Tim og Tom peip alt de kunne, og Andemor hørte det og svømte mot oss. Katherine åpnet buret og satt ungene forsiktig ned i vannet, og de svømte det de var gode for ut til familien sin. De ble heldigvis godtatt med en gang, men vi var litt usikre på om det faktisk var riktig Andemor, eller en Ande-adoptivmor.
Rednings-teamet bivåner den lykkelige familiegjenforeningen.
av 64 lesere
